Sometimes all you need is a break...
For litt siden, så fikk jeg en mage "bug" i noen dager. Ble liggende hjemme på sofaen å se på TV, til tross for gode intensjoner om å lese noe av det som ligger på høg ved senga og venter. I min nok så uvanlige tilstand av hvile så fikk jeg, ufrivillig egentlig, tid til å fundere over ting.
Jeg liker ikke å stoppe opp, da begynner jeg å reflektere over hva jeg driver med (hvilket er alt for mange ting samtidig), og stille spørsmål til om jeg virkelig må ta på meg så mye. Men så går tankene videre til hva jeg kan kutte vekk og så går jeg inn i en uendelig loop av "burde" og "dårlig samvittighet" blandet med "jeg har jo lyst". Den loopen og jeg er... jeg holdt på å si gode venner så langt tilbake som vi går, men vi er nok heller bekjennte med et litt anstrengt forhold til hverandre.
Det er rart hvordan kroppen sier fra når man tøyer dens kapasitet utover grensene. Som når jeg lå der på sofaen. Egentlig rimelig sønderstresset og oppjaget, med en kropp som sa Stop av en mer eller mindre tilfeldig grunn, men fremdeles føle meg stresset.
Mitt fremdeles ubesvarte spørsmål er, hvorfor klarer jeg ikke å slappe av når jeg alikevel ikke kan gjøre annet enn å ligge der? Hva er det som gjør at "jaget" i hodet bare fortsetter? Og det gjerne med en ekstra dose dårlig samvittighet over å ikke få noe gjort.
For noen år siden hørte jeg noen si "Fremgangsrike menn blir geni erklært. Fremgangsrike kvinner blir energi erklært".
For en epiphany jeg fikk! Jeg følte at heile livet mitt fallt på plass. Alle flink pike syndrom fikk en forklaring. All jakt på å rekke så mange ting som mulig ble plutselig stillt på sin spiss.
Mannfolk får høre hvor flinke dem er på å gjøre ditt eller datt. Kvinner får høre hvor flinke dem er på å gjøre jobben sin OG ha tid til fotballtreninger, balletoppvisninger, dugnad, bakesalg, vaske klær, lage middag, følge opp lekser, se til at hagen er fin, etc etc etc......... Energi.
I går spurte min mann, "kan vi ikke adoptere ett barn fra afrika??" (jeg skal återkomme til det en annen gang) og min første tanke var "kan vi ikke flytte til afrika isteden??".... I min enfald har jeg fått for meg at hvis vi sko flytte til et idyllisk sted (ok, så kanskje ikke afrika, hva med karibien?) så ville vi kunne leve behaglige og tidsmessig rolige liv. Her slutter min fantasi. For jeg vet at hvis jeg lar meg selv gå inn i detaljer så ville jeg oppdage at jeg nok sko engagere meg i å redde en sel, kjøre nabolagets unger til fotballtrening, få angst over mangel på gym i nærheten og lage hinderløypa på stranden etc etc etc. Ville ikke blitt avslapping der heller. Bare varmere vær og svette klær.
Når jeg ser mine tanker i svart og hvitt her så virker dem ikke særlig produktive, kanskje ikke engang en smule logiske. Jeg återgår til min opprinnelige fundering, hvorfor er det så vanskelig å bare ta det med ro?
I går fikk jeg mulighet til å tilbringe kvelden på sofaen. Først ved å hjelpe jentungen med matten, og sen satte vi oss og kikket på ting hun ønsket seg til bursdag/jul på nettet. Kjempekoselig. Men koffor skal stunden samtidig ødelegges av sjukt dårlig samvittighet over å ikke rydde, vaske, sette opp bilder, rydde klesskapet, betale regninger, lage sunn mat for de neste dagene.....
Puste iiiiiiiiin..... puste uuuuuuut.
Jeg er sikkert den eneste i heile verden som har det slik. Ingen kan umulig være så inkapabel på å bare nyte livet som jeg?
Når det er sagt så våknet jeg med DEN soverynken i ansiktet i morges. 90 minutter seinere, på vei ut dørra, så var den fremdeles ikke borte. Skal det bli slik av hviling så vet jeg ikke om mer av det er ønskelig *flir*
No comments:
Post a Comment